Kunsten er en viktig del av henne, selv om hun har valgt å ikke leve av den alene. Hun har i alle år samtidig jobbet med sin karriere i næringslivet noe som har begrenset produksjonen, og hennes arbeider selges fortløpende. Hun synes selv dette er tosidig da hun så gjerne skulle hatt mer tid til kunsten, men samtidig anser det som en luksus å kun male uten å være økonomisk avhengig, da det fort kan gå på kompromiss med både kvalitet og motivasjon. Videre anser hun seg som heldig, da hun i arbeidslivet har hatt roller som stimulerer intellekt, men hvor den estetiske kunnskapen har vært nødvendig for å gjøre suksess. For Hennie må lysten til å skape være tilstede, det er ikke noe hun kan disiplinere seg til å gjennomføre som andre oppgaver i livet. Det handler i stor grad om at maleriene er mer enn sjablonger og farger på et lerret for henne. Mer en tidkrevende speiling av observasjoner og egne erfaringer, hvor hun kan bearbeide livet i fred og ro i sitt mentale rom og selv velge hva hun vil berøre og formidle, eller ikke.